Adjunkt Ungkar Emanuel Meyer Mohn

Andre hendelser:

• Yrke: Tegner Fjellvandrer og adjunkt

Notater:

Merknad: Emanuel Mohn var en meget ivrig fjellvandrer i pionertiden, med særlig interesse for Jotunheimen. Han var flink til å formidle sine opplevelser, både i ord og tegning. Hans mange begeistrede skildringer fra høyfjellet, særlig i Den Norske Turistforenings (DNT) årbøker, lokket mange til fjells.
Mohn vokste opp i Bergens bedre borgerskap og fikk god utdannelse. Han ble student 1864 og var ferdig utdannet cand.mag. 1869. Han virket hele sitt liv som lærer og adjunkt. Først var han ett år i Bergen og deretter fem år som klasselærer i Stavanger. 1875 ble han lærer ved Gjertsens skole i Christiania og året etter adjunkt i Ålesund. Fra 1884 var han adjunkt ved Bergen katedralskole frem til høsten 1889. Da sluttet han som lærer på grunn av sviktende helse og psykiske problemer. De siste årene av sitt liv foretok han flere lange reiser, bl.a. til India for å bli frisk, dessverre uten hell. Emanuel Mohn druknet seg på en sjøreise fra Bergen til Utne i Hardanger.
På tross av sitt korte og tragiske livsløp kom Emanuel Mohn til å bety svært mye for den økende interessen for fjell og friluftsliv her i landet. Allerede i guttedagene drev han friluftsliv i fjellene rundt Bergen. Som student var han mye sammen med Ernst Sars og Aasmund Olavsson Vinje, som begge var svært opptatt av norsk natur og bl.a. gjennomførte en rekke turer til Jotunheimen. Dette fjellområdet fikk også Mohn spesiell interesse for, og han gjennomtrålet området systematisk.
DNT ble stiftet 1868, og allerede 1871 hadde Mohn sin første artikkel på trykk i foreningens årbok. Senere leverte han lange, systematiske beretninger om sine turer i årbøkene helt frem til 1891. Hans artikler var grundige, men også preget av glødende begeistring for fjell og turer. Flere av dem er illustrert med Mohns egne tegninger. Særlig lykke vakte hans store panoramategninger fra utvalgte utkikkspunkter.
Emanuel Mohn utgav også en bok med flere av sine panoramaer og skisser fra fjellet. Av sine samtidige ble Mohn betraktet som den ledende "jotunolog", og hans beretninger fra fjellene vakte stor interesse. De betydde nok mye for den sterkt økende interessen for fjellvandring på slutten av 1800-tallet. Også Sunnmørsalpene fikk besøk av Mohn, og også dette området gjennomvandret han systematisk og rapporterte om sine opplevelser og oppdagelser.
Emanuel Mohn prøvde seg også som fjellklatrer ved en rekke anledninger, men hans innsats på dette feltet kommer i skyggen av hans samtidige Carl Hall og William C. Slingsby. Sistnevnte var sammen med Mohn på en enestående tur i Jotunheimen sommeren 1876, da de var de første på en rekke stortopper. Den siste toppen de hadde valgt seg ut, var Store Skagastølstind, vest i Jotunheimen. Den siste delen av turen til topps ble imidlertid for tøff for Mohn. Han valgte derfor å vente sammen med en lokal fjellfører i det skaret som siden har båret Mohns navn, mens Slingsby klatret til topps alene.
For sin store innsats i fjellene ble Emanuel Mohn innbudt medlem i DNT og æresmedlem av Ålesund-Sunnmøre Turistforening